I går var jeg i begravelsen til bestemoren min. Riktignok har jeg ikke hatt så mye kontakt med henne over de siste årene, og en av grunnene til det var at det ble problematisk for pappa. Tror jeg. Når sant skal sies, så har jeg egentlig ikke peiling på hvem hun var. Jeg forbinder henne med strikka sokker & kringle, thats it!
Likevel var det selvsagt at jeg skulle i begravelsen, hun var da tross alt bestemoren min. Følelsesmessig ble det problematisk, sist jeg så henne, i en konfirmasjon i fjor, så kjente hun meg ikke igjen. På sett & vis hadde jeg mistet henne alt da. Eller kanskje tapet kom mye før? At hun ble borte for meg før jeg en gang var i stand til å reflektere over tapet?
Da jeg fikk høre om hennes bortgang kjente jeg meg tom og trist. Jeg gråt mange tårer over denne ukjente kvinnen. Jeg er en del av hennes historie, hennes kjøtt & blod, men samtidig ikke. Jeg sørget, men var det fordi hun var borte, eller fordi jeg aldri egentlig kjente henne?
Jeg ble takknemlig da presten sa at det er ikke i hans ord vi kan søke trøst, men at vi som familie kan hedre og minne henne.
Jeg gråt mer eller mindre gjennom hele begravelsen, spesielt da presten kastet jord på kisten. Etterpå kom "trøsterunden", jeg fikk en klem, og en komisk kommentar om at; "så, så, det går så bra skal du se." Med denne bemerkningen fulgte samtidig en klapp på skulderen.
Det hele fortonte seg som en komedie, hvor sorgen i seg selv ikke hadde noe rom, den var man pent nødt til å legge fra seg i kirken. Min sorg ble satt til side, nå var det kaffe og kake som ventet.
Da vi kom fram kastet de seg over matfatet, min appetitt var lik null. Jeg var verken fysisk eller psykisk klar for å gå tilbake til hverdagen, og spesielt ikke ved synet av lapskausen, som så ytterst spekulativ ut. Ikke hadde de tyttebærsyltetøy heller.
Jeg fikk beskjed om å ikke henge med nebbet, ta for meg av "godsakene", og la sorgens kappe gli av meg. Det var som om jeg ikke hadde rett til å sørge over tapet, fordi det for min del ikke var snakk om et tap.
En sa til meg at det ville bli lettere å komme seg gjennom begravelser etterhvert, at etter en tre, fire stykker ville det nok ikke være så problematisk lengre.
Jeg tror ikke på Gud, du lever, så dør du. At tapet av et individ ikke skal skape noen form for følelse kan jeg rett & slett ikke forstå.
Selvsagt kan jeg skjønne at det var godt for bestemor å slippe, grunnet store smerter, men hvor lite menneskelige er vi, om vi ikke tar oss tid til å sørge over tapet? Handler livet kun om føde og de små daglidagse tingene? Har vi mistet den iboende trangen til å reflektere, til å føle? Vil vi ikke, ved å distansere oss fra slike omvendende hendelser, miste noe grunnleggende menneskelig?
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Jeg tror det er en typisk vestlig, og kanskje enda mer typisk norsk reaksjonsmåte. Man skal ikke vise følelser må vite. Det må man raskt bli ferdig med. Og for all del - ikke snakk om det. Et annet aspekt er jo hvor mye vi har fjernet oss fra døden. Hvor mye energi vi legger i å unngå den, slippe å tenke på den og forholde oss til den. Det moderne samfunnet har dødsangst - bokstavelig talt.
SvarSlettTrist å høre om bestemoren din. Jeg kjenner igjen tankene; jeg mistet min mormor for to år siden. Følte at begravelsen ikke hadde noe med henne og hennes minne/liv å gjøre overhodet. Begravelser i kirka i dag er utrolig meningsløse og helt fjernet fra folks virkelighet. Mener jeg. :)
Spekulativ lapskaus er desuten ikke til å spøke med ;)
Dødsangst ja, kjenner til det. For noen år siden ble jeg etter en drøm veldig opptatt av døden. Ung og påvirkelig som jeg var spurte jeg pappa om han ville kremeres eller begraves, fordi jeg alt da hadde tatt standpunkt selv. Han sa at jeg ikke måtte begrave meg ned i mørke tanker, men nyte solskinnet.. hvorpå jeg svarte at det ikke er en mørk tanke å reflektere over ens egen bortgang, men at det er nødvendig å ta stilling til dette valget selv.
SvarSlettJeg er ikke religiøs på noen måte, men jeg skjønner at sørgende kan ha behov for å ha et sted hvor de kan søke trøst, men at det må være innenfor kirkelig eiendom kan jeg ikke fatte.
Praktisk sett kan jeg skjønne at det blir problematisk om folk kan grave ned sine døde hvor som helst, men selv vil jeg kremeres å strøs utover, i en skog, eller fra en fjellknaus.. Et sted som er skapt for ro og ettertanke, hvor sorgen får være privat, og du ikke må dele den med utenforstående.