Jeg er hjemme, nesten alltid, nesten hele tia. Jeg kaller det arbeidsledig, pappa arbeidssøkende. Det stemmer nok mest, for jeg har søkt på mye. Jeg har søkt på jobb siden april, jeg søkte på 7 forskjellige jobber i går. Jeg søker på jobb som er langt unna, og jobb som er nærme. Jeg søker høyt og lavt, så venter jeg.
Først gikk det en dag, så ble det en uke, så enda en uke, brått hadde det gått en måned. Ingen respons. Brått fikk jeg et intervju, så fikk jeg tre til. Fire jobbintervju, i grunn er det bare to av dem jeg kan tenke meg, men egentlig veit jeg ikke det for sikkert heller.
Jeg har søkt på vikariat på heltid, og deltid, og fast på heltid og deltid. Er det under 50% er jeg ikke interessert, men jeg søker å håper på napp. Jeg vil ha en jobb. Jeg har til og med søkt på jobb i en klesbutikk. Heldigvis fikk jeg ikke den. Jeg har også søkt på sommerjobb, i en veskebutikk, phui! Den gikk meg også hus forbi!
Dagene går forbi, sakte men sikkert. Jeg står opp litt før frokost, spiser frokost, sjekker mail, sjekker facebook, sjekker mailen igjen, leser avisa, sjekker mail. Jeg får masse søppelpost, mest om viagra. Jeg får i grunn masse mail om viagra. Jeg trenger ikke viagra. Jeg trenger en jobb!
Håpet om en mail, en telefon, et brev (ja brev) synker som dagen drar seg frem. Nå er det blitt seint på kvelden, og jeg har en lang ventetid foran meg. Helt til i morgen. En ny dag, og forhåpentligvis er den full av muligheter.
onsdag 16. juni 2010
torsdag 27. mai 2010
Kanke, vikke, skakke, måkke, fåkke. ..
I dag, og egentlig i går også, når jeg tenker meg om, var den store dagen for å gjøre ingen ting. Jeg har hatt mange sånne dager i det siste. Dette var likevel annerledes, dette var på en måte den siste dråpen, toppen av kransekaka, eller rosinen i pølsa, om du vil. .. Uansett, nå er jeg skikkelig lei. Drit og møkka lei. Det er noe drit, og skikkelig møkk. Kort sagt, dritmøkk. Jadda!
Jeg vil så mye, tror jeg i hvert fall. Det var i hvert fall sånn før. Mye skulle skje, alt skulle oppleves. Bare moro fra ende til annen. Ettersom jeg har blitt eldre enn da jeg var da jeg var yngre, har jeg skjønt at virkeligheten og drømmenes verden ikke alltid er like forenlige som jeg hadde sett for meg, eller ønsket for den saks skyld. Det kan ha noe med egeninnsats å gjøre, og det er garantert det som er grunnen, eller kanskje til og med hovedgrunnen.
Det skulle være så enkelt, voksenverden var en fjern drøm i mine yngre dager. Min eneste bekymring var at jeg måtte begynne å røyke. Jeg var glad da jeg oppdaget at det ikke var tilfelle, men det var noen år etterpå. Min andre bekymring var at jeg måtte lære meg å tenne opp i ovnen, det har jeg "lært" nå. Det er ikke alltid det går på første forsøk, men dog.
I de yngre årene, da mamma og pappa og storebror var min verden virket alt så enkelt. Verden var enkel. Verden var innenfor husets fire vegger, og litt utenfor, men ikke fryktelig langt. Det hendte det ble noen danskebåtturer, that`s it! Enkelt. Jeg hadde et veldig rosa rom, en storebror som kunne gå fra heltestatus til å bare være skikkelig teit, til heltestatus igjen på null komma niks. Bare fordi han ville leke med meg, eller at han av en eller annen grunn ikke gadd.
Nå er det naturlig nok mange år siden jeg har lekt med storebror, men i mine øyne er han stadig vekk en helt. Kanskje mer enn han var da vi vokste opp også, det bare blir sånn når jeg en gang innimellom vender blikket tilbake i tid, til den gang da. ..
I dette huset finnes det ikke et rosa rom, jeg har i grunn ikke så mange rosa ting lenger heller. Jeg har fremdeles bamsen min, den første jeg valgte ut, da jeg bitteliten var innlagt på sjukehuset, men den er grå. Den kan være en trøstende venn enda, det var den jeg gråt i når Pusur min ble tatt av kreften, da bestemor døde, da savnet ble for stort, eller rett og slett når jeg trenger min lille venn. I grunn er nok Gråbamse (som han så klart heter) også en helt, i hvert fall i mine øyne.
Nå får jeg ikke en gang sove. Det er alle tankene som svirrer rundt i hodet som holder meg våken. Det er de samme tankene jeg har hatt en stund, og jeg vrir og vender på dem, i det uendelige, men det hjelper lite.
Jeg tenker på jobb, på å søke jobb og jobbintervju. Jeg tenker på ferie, og den tanken tar meg rett til økonomien, som er så som så på grunn av jobbsituasjonen. Så tenker jeg på kjærst, som bare er bestest, og som jeg er fryktelig glad i. Så tenker jeg på trening, kosthold og undrer i samme sekund hvorfor ikke det er så lett lenger. Så tenker jeg på familien...
Ettersom vi blir eldre, tynnes laget av drømmer ut. Virkeligheten er det eneste vi ser. Virkeligheten er hverdagen, med alle krav, lover og regler. Vi aksepterer det, og til slutt glemmer vi det, for det er bare sånn det er, og det er sånn det er for alle. Jeg syns det er skummelt, skikkelig skummelt. Og en del av meg har aldri lyst til å bli riktig så gammel. .. Riktig nok får vi med det første sett av lover og regler inn allerede med morsmelken, men et ungt sinn får ikke møte virkeligheten som den er, og derfor står drømmene så sterkt.
Det som voksne ikke kan tillate, er ikke alltid noe barnet vil forstå. Grensesettingen virker i mot sin hensikt, da det meste generelt er gøy, og da grensene i bunn og grunn betyr mindre gøy. Plutselig går vi fra latter og lek, og alt har blitt burde - burde. Det er her jeg står nå, i burde - burde land.. Og jeg skjønner bare ikke når jeg ble så voksen. Det føles verken riktig eller galt, og det finns ikke noe mer skummelt enn akkurat det.
Jeg vil så mye, tror jeg i hvert fall. Det var i hvert fall sånn før. Mye skulle skje, alt skulle oppleves. Bare moro fra ende til annen. Ettersom jeg har blitt eldre enn da jeg var da jeg var yngre, har jeg skjønt at virkeligheten og drømmenes verden ikke alltid er like forenlige som jeg hadde sett for meg, eller ønsket for den saks skyld. Det kan ha noe med egeninnsats å gjøre, og det er garantert det som er grunnen, eller kanskje til og med hovedgrunnen.
Det skulle være så enkelt, voksenverden var en fjern drøm i mine yngre dager. Min eneste bekymring var at jeg måtte begynne å røyke. Jeg var glad da jeg oppdaget at det ikke var tilfelle, men det var noen år etterpå. Min andre bekymring var at jeg måtte lære meg å tenne opp i ovnen, det har jeg "lært" nå. Det er ikke alltid det går på første forsøk, men dog.
I de yngre årene, da mamma og pappa og storebror var min verden virket alt så enkelt. Verden var enkel. Verden var innenfor husets fire vegger, og litt utenfor, men ikke fryktelig langt. Det hendte det ble noen danskebåtturer, that`s it! Enkelt. Jeg hadde et veldig rosa rom, en storebror som kunne gå fra heltestatus til å bare være skikkelig teit, til heltestatus igjen på null komma niks. Bare fordi han ville leke med meg, eller at han av en eller annen grunn ikke gadd.
Nå er det naturlig nok mange år siden jeg har lekt med storebror, men i mine øyne er han stadig vekk en helt. Kanskje mer enn han var da vi vokste opp også, det bare blir sånn når jeg en gang innimellom vender blikket tilbake i tid, til den gang da. ..
I dette huset finnes det ikke et rosa rom, jeg har i grunn ikke så mange rosa ting lenger heller. Jeg har fremdeles bamsen min, den første jeg valgte ut, da jeg bitteliten var innlagt på sjukehuset, men den er grå. Den kan være en trøstende venn enda, det var den jeg gråt i når Pusur min ble tatt av kreften, da bestemor døde, da savnet ble for stort, eller rett og slett når jeg trenger min lille venn. I grunn er nok Gråbamse (som han så klart heter) også en helt, i hvert fall i mine øyne.
Nå får jeg ikke en gang sove. Det er alle tankene som svirrer rundt i hodet som holder meg våken. Det er de samme tankene jeg har hatt en stund, og jeg vrir og vender på dem, i det uendelige, men det hjelper lite.
Jeg tenker på jobb, på å søke jobb og jobbintervju. Jeg tenker på ferie, og den tanken tar meg rett til økonomien, som er så som så på grunn av jobbsituasjonen. Så tenker jeg på kjærst, som bare er bestest, og som jeg er fryktelig glad i. Så tenker jeg på trening, kosthold og undrer i samme sekund hvorfor ikke det er så lett lenger. Så tenker jeg på familien...
Ettersom vi blir eldre, tynnes laget av drømmer ut. Virkeligheten er det eneste vi ser. Virkeligheten er hverdagen, med alle krav, lover og regler. Vi aksepterer det, og til slutt glemmer vi det, for det er bare sånn det er, og det er sånn det er for alle. Jeg syns det er skummelt, skikkelig skummelt. Og en del av meg har aldri lyst til å bli riktig så gammel. .. Riktig nok får vi med det første sett av lover og regler inn allerede med morsmelken, men et ungt sinn får ikke møte virkeligheten som den er, og derfor står drømmene så sterkt.
Det som voksne ikke kan tillate, er ikke alltid noe barnet vil forstå. Grensesettingen virker i mot sin hensikt, da det meste generelt er gøy, og da grensene i bunn og grunn betyr mindre gøy. Plutselig går vi fra latter og lek, og alt har blitt burde - burde. Det er her jeg står nå, i burde - burde land.. Og jeg skjønner bare ikke når jeg ble så voksen. Det føles verken riktig eller galt, og det finns ikke noe mer skummelt enn akkurat det.
torsdag 20. mai 2010
Nei, det hadde ikke vært meg i mot. ..
Det hadde ikke vært meg i mot om reklame ble valgfritt, på teven, i postkassa og på spotify. Det skulle ikke koste noe å velge det bort, men det skulle heller ikke koste noe om du av en eller annen grunn skulle ha lyst til å se en skikkelig dritt reklame om hygieneprodukter, mat, klær.., eller andre produkter som du må ha uansett.
Det hadde ikke vært meg i mot om politikerene hadde løst problemene i stedet for å bare snakke om dem, for så å glemme dem. Noe som leder til at forhenværende byrotta ikke tør å gå rundt i oslo midt på dagen, på grunn av alle narkomane, tjuvbander, og andre bander som glir inn i samfunnet kun for å spre frykt og faenskap.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi hadde satset mer på menneskeverdet i dette landet, slik at vi kunne hjelpe i stedet for å stenge ute. At det i større grad er hva man kan, og ikke hva man har gjort som bestemmer hva man skal gjøre med resten av livet sitt.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi kunne respektere det enkelte menneske, og dets levesett og religion uten fordømmelser og anklager. At vi heller ønsker velkommen nye kulturer og andre måter å tenke på, og at vi ikke stenger ute de som ikke er som oss, kun fordi de ikke er som oss.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi var flinkere til å ta vare på hverandre, og spesielt de som ikke kan forsvare seg selv. De uskyldige, de svake, de som ikke kan tale sin egen sak, mennesker, som dyr. At vi tar ansvar, og forsvarer de forsvarsløse.
Nei, det hadde ikke vært meg i mot.
Det hadde ikke vært meg i mot om politikerene hadde løst problemene i stedet for å bare snakke om dem, for så å glemme dem. Noe som leder til at forhenværende byrotta ikke tør å gå rundt i oslo midt på dagen, på grunn av alle narkomane, tjuvbander, og andre bander som glir inn i samfunnet kun for å spre frykt og faenskap.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi hadde satset mer på menneskeverdet i dette landet, slik at vi kunne hjelpe i stedet for å stenge ute. At det i større grad er hva man kan, og ikke hva man har gjort som bestemmer hva man skal gjøre med resten av livet sitt.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi kunne respektere det enkelte menneske, og dets levesett og religion uten fordømmelser og anklager. At vi heller ønsker velkommen nye kulturer og andre måter å tenke på, og at vi ikke stenger ute de som ikke er som oss, kun fordi de ikke er som oss.
Det hadde ikke vært meg i mot om vi var flinkere til å ta vare på hverandre, og spesielt de som ikke kan forsvare seg selv. De uskyldige, de svake, de som ikke kan tale sin egen sak, mennesker, som dyr. At vi tar ansvar, og forsvarer de forsvarsløse.
Nei, det hadde ikke vært meg i mot.
tirsdag 11. mai 2010
Jeg har ikke noe å skrive om . .. .
Jeg har lyst til å skrive, men jeg har ingen ting å skrive om. Jeg har skrevet litt før i dag, en handleliste: Olje, håndsåpe, kluter, vaskemiddel, frukt og kattesand. Jeg var i butikken i sta, men jeg kjøpte ikke noe av det jeg hadde skrevet opp, for det skal handles inn en annen dag. Også har jeg skrevet meldninger, og noen av de har fått svar på, men jeg er ikke sikker på om jeg har fått svar på alle. Ellers har jeg ikke skrevet noe.
Før i dag vaska jeg klær. Vi har vaskemaskina nedi kjelleren, på gulvet lå det en halvdød humle. Den lever ikke lenger, den er helt død nå.
Rundt 11 i dag mata jeg minisauene, eller lamma om du vil. .. (du, som i leser) (om det da er noen som leser denne bloggen). Jeg blander melk, og mater med tåteflaske, de er alltid veldig sultne. En er veldig ofte sulten, og han(eller hun) har blitt veldig stor. De er søte. Jeg visste ikke at jeg hadde sans for sauer, men sånn er det nå blitt.
Minipusen har så vidt vært ute i dag, da jaga han en humle rundt på gresset, men for det meste sto han foran døra og jamra desperat og ville bare inn. (Oi! det ble en lang setning!)
I dag har jeg drukke/drikki/drukket (stryk det som ikke passer) mer enn tre glass vann. I tillegg har jeg drukke/drikki/drukket(gjenta som nevnt ovenfor) tre glass med pulver blandet med vann. Det smaker ingen ting, men det ser ut som kloakk. (av mangel på et bedre bilde) Heldigvis smaker det ikke kloakk. (Ikke at jeg noen gang har drukke/drikki/drukket (jeg gir meg visst aldri) kloakk)
Any whu. ..
Nå er pusern ute, han har sovet mange timer i stolen sin. Han elsker å være utepus, men det er nok mest for at da slipper han unna Mini (også kalt Turbo), og det er nok ikke dumt. Han trivs best aleine. Han liker også at jeg kommer ut å går tur sammen med han, så lenge vi holder oss hjemme. Han tør ikke gå ned til postkassa, enda det ikke er langt hjemmefra. Nå ligger Mini i stolen. Han liker også den stolen, det gjør pusa også.
Ute er det på vei til å bli mørkt, det er ikke mørkt enda, og det vil nok være lyst en stund til, men det blir mørkere. Jeg har tent lampene i stua, men ikke stearinlysa. Kjæresten syns jeg tenner for mange stearinlys, men det er jo så koselig da.
I sta drakk jeg kaffe, selvom det var for seint. Det var veldig godt, og jeg satser på at jeg får sove godt i natt. I grunn er jeg litt trøtt.
Teven står på, men jeg ser ikke på. Det er egentlig ikke så veldig rart, i og med jeg sitter her å skriver. Det hender jeg ser på, men jeg følger ikke med. Teven står ofte på, uten at jeg følger med av den grunn.
Jeg lurer på om katter drømmer. Pusa "sover" med øya oppe, følger med, venter på noe godt. Et øye følger med, det andre er i drømmeland. Det hender at jeg er så trøtt, at jeg tror jeg ligger å sover, men egentlig ligger jeg bare rett ut å stirrer i taket. Det er litt ekkelt. Det hender ofte når jeg er skikkelig sliten. Det er ikke så ofte jeg er så sliten lenger. Snarere tvert i mot.
Før i dag vaska jeg klær. Vi har vaskemaskina nedi kjelleren, på gulvet lå det en halvdød humle. Den lever ikke lenger, den er helt død nå.
Rundt 11 i dag mata jeg minisauene, eller lamma om du vil. .. (du, som i leser) (om det da er noen som leser denne bloggen). Jeg blander melk, og mater med tåteflaske, de er alltid veldig sultne. En er veldig ofte sulten, og han(eller hun) har blitt veldig stor. De er søte. Jeg visste ikke at jeg hadde sans for sauer, men sånn er det nå blitt.
Minipusen har så vidt vært ute i dag, da jaga han en humle rundt på gresset, men for det meste sto han foran døra og jamra desperat og ville bare inn. (Oi! det ble en lang setning!)
I dag har jeg drukke/drikki/drukket (stryk det som ikke passer) mer enn tre glass vann. I tillegg har jeg drukke/drikki/drukket(gjenta som nevnt ovenfor) tre glass med pulver blandet med vann. Det smaker ingen ting, men det ser ut som kloakk. (av mangel på et bedre bilde) Heldigvis smaker det ikke kloakk. (Ikke at jeg noen gang har drukke/drikki/drukket (jeg gir meg visst aldri) kloakk)
Any whu. ..
Nå er pusern ute, han har sovet mange timer i stolen sin. Han elsker å være utepus, men det er nok mest for at da slipper han unna Mini (også kalt Turbo), og det er nok ikke dumt. Han trivs best aleine. Han liker også at jeg kommer ut å går tur sammen med han, så lenge vi holder oss hjemme. Han tør ikke gå ned til postkassa, enda det ikke er langt hjemmefra. Nå ligger Mini i stolen. Han liker også den stolen, det gjør pusa også.
Ute er det på vei til å bli mørkt, det er ikke mørkt enda, og det vil nok være lyst en stund til, men det blir mørkere. Jeg har tent lampene i stua, men ikke stearinlysa. Kjæresten syns jeg tenner for mange stearinlys, men det er jo så koselig da.
I sta drakk jeg kaffe, selvom det var for seint. Det var veldig godt, og jeg satser på at jeg får sove godt i natt. I grunn er jeg litt trøtt.
Teven står på, men jeg ser ikke på. Det er egentlig ikke så veldig rart, i og med jeg sitter her å skriver. Det hender jeg ser på, men jeg følger ikke med. Teven står ofte på, uten at jeg følger med av den grunn.
Jeg lurer på om katter drømmer. Pusa "sover" med øya oppe, følger med, venter på noe godt. Et øye følger med, det andre er i drømmeland. Det hender at jeg er så trøtt, at jeg tror jeg ligger å sover, men egentlig ligger jeg bare rett ut å stirrer i taket. Det er litt ekkelt. Det hender ofte når jeg er skikkelig sliten. Det er ikke så ofte jeg er så sliten lenger. Snarere tvert i mot.
søndag 18. april 2010
Hva nå lille venn?
Viserne på klokka som henger på kjøkkenveggen tikker taktfast videre, til timer, dager, uker. En dag er det søndag, så har det gått en uke, en måned. Tiden beveger seg stødig og sikkert videre, jeg derimot er stuck.
Dagene kan bli lange på sofaen. Jeg sørger for å ha noe å gjøre. Jeg vasker. Gulv, vinduer og klær. Jeg støvsuger. Og jeg venter på kjæresten, ofte. Han har jobb, og er bonde. Lange ensomme timer.
Jeg søker på jobber, og venter "tålmodig" på svar, men ingen ringer, ingen mail. Om sola skinner tar jeg med meg radio og bok ut på plattingen. Jeg leser. Masse. Flere bøker i løpet av en uke. Jeg låner de på biblioteket, jeg liker bøker og jeg liker bibliotek. Jeg har til og med søkt jobb på bibliotek.
Mens tiden rusler fra meg, synker apatien dypere inn i sjelen. Jeg har falt av verden og jeg kommer meg ikke på igjen. Den stopper ikke å ser etter meg heller. Jeg er glemt.
Innimellom sender en venn en melding, eller vi får besøk. Da er det som om mitt dormende sosiale vesen våkner til liv, men det slumrer bort så fort jeg lukker igjen døra etter siste gjest.
Jeg føler meg ikke lenger til stede i mitt eget, det er som om jeg går å venter på noe, men jeg vet ikke hva. Jeg vet heller ikke om det er verdt å vente på. Jeg bare venter, mens lengselen kryper lengre innover meg.
Dagene kan bli lange på sofaen. Jeg sørger for å ha noe å gjøre. Jeg vasker. Gulv, vinduer og klær. Jeg støvsuger. Og jeg venter på kjæresten, ofte. Han har jobb, og er bonde. Lange ensomme timer.
Jeg søker på jobber, og venter "tålmodig" på svar, men ingen ringer, ingen mail. Om sola skinner tar jeg med meg radio og bok ut på plattingen. Jeg leser. Masse. Flere bøker i løpet av en uke. Jeg låner de på biblioteket, jeg liker bøker og jeg liker bibliotek. Jeg har til og med søkt jobb på bibliotek.
Mens tiden rusler fra meg, synker apatien dypere inn i sjelen. Jeg har falt av verden og jeg kommer meg ikke på igjen. Den stopper ikke å ser etter meg heller. Jeg er glemt.
Innimellom sender en venn en melding, eller vi får besøk. Da er det som om mitt dormende sosiale vesen våkner til liv, men det slumrer bort så fort jeg lukker igjen døra etter siste gjest.
Jeg føler meg ikke lenger til stede i mitt eget, det er som om jeg går å venter på noe, men jeg vet ikke hva. Jeg vet heller ikke om det er verdt å vente på. Jeg bare venter, mens lengselen kryper lengre innover meg.
mandag 8. mars 2010
En hvilken som helst manda. ..
Ute skinner sola, gradestokken viser bare 6,4 minusgrader. Det er fremdeles fantastisk mye snø, vintern hakke slippi take enda. Himmelen er blå.
Det er for kaldt til å pusse vinduer, og i solsteiken ser du alle fingrene som har vandret over dem. Støvet danser i takt med solstrålene, og uansett hvor ofte støvsugern kommer fram, er det alltid en eller 4 hybelkaniner som titter fram etter at støvsugern er rydda bort.
I den skitne vasken ligger det brukte kniver og askjetter, glassene har leppemerker og et tykt støvlag. I vindfanget ligger det tre søppelposer og to med plast. Gangen, trappa og soverommet oppe må støvsuges. Klær må vaskes.
I en skittenbesjstol sitter en drømmer, blikket er sløvt, som tankene. Og det hele ligger under et lokk av idyll. Livet er disse dagene, disse drømmene, disse tankene.
Telefonen er stille. Tvskjermen er svart. Pusekattene er ute.
Det er for kaldt til å pusse vinduer, og i solsteiken ser du alle fingrene som har vandret over dem. Støvet danser i takt med solstrålene, og uansett hvor ofte støvsugern kommer fram, er det alltid en eller 4 hybelkaniner som titter fram etter at støvsugern er rydda bort.
I den skitne vasken ligger det brukte kniver og askjetter, glassene har leppemerker og et tykt støvlag. I vindfanget ligger det tre søppelposer og to med plast. Gangen, trappa og soverommet oppe må støvsuges. Klær må vaskes.
I en skittenbesjstol sitter en drømmer, blikket er sløvt, som tankene. Og det hele ligger under et lokk av idyll. Livet er disse dagene, disse drømmene, disse tankene.
Telefonen er stille. Tvskjermen er svart. Pusekattene er ute.
søndag 31. januar 2010
himatt att
Jeg er hjemme, i barndomshjemmet. I går var det lørdagskos i sakkosekken med potetgull og sjokolade. Nrk 1, MGP. Jadda.
I skjul av en pocketbok, om den forvirrende kjærligheten, er jeg er semi - interessert. Vi diskuteterer og er stort sett enige.
Da jeg var yngre var MGP noe forbeholdt de voksne, å det var jo bare sååååå teit! jeg skulle i vaffal ikke se på det! Og det skulle selvsagt ikke venninnene mine hell, det var jo bare så: Herregud ikke sant!
Siden, noe som begynner å nærme seg 12 - 13 år, (OI! alderen tar meg igjen), har jeg ikke vært interessert i å følge med. I går så jeg på hele programet, håpet på at sangen jeg likte gikk videre. (noe den gjorde)
OIDA!
Jo eldre du blir, jo nærmere kommer du barndommen. Brått er ikke foreldrene dine så teite lenger. Du begynner å høre på ting de har mast om over mange år, først nå synker det inn, og du innrømmer for deg selv, at egentlig var det kanskje ikke så dumt.
Samtidig er det dette at du selv kanskje har neste generasjon i tankene, og ettersom barndommen kryper nærmere og nærmere, innser du, at du er som dine foreldre.
Du liker ikke drekke deg sanseløs lenger, du har matskap, kjøleskapet er ikke fullt av øl lenger, og du har matbrikker under middagsaskjetten. Du ble voksen.
Barndommen har blitt en lykkelig tid, hvor alt var så enkelt. Du har glemt kviser, den første kjæresten, dumme regler, husarrest. Du luller deg selv inn i en verden av lykke og tror du lever i nuet. Det selvsamme nuet som virket som døden selv for kanskje bare 10 - 13 år siden.
Du er voksen. Du liker MGP og kaffe. Du setter pris på friske blomster og at kjærsten rydder opp etter seg. Du er litt av din mor og litt av din far. Og på en måte er det mer greit enn skremmende.
I skjul av en pocketbok, om den forvirrende kjærligheten, er jeg er semi - interessert. Vi diskuteterer og er stort sett enige.
Da jeg var yngre var MGP noe forbeholdt de voksne, å det var jo bare sååååå teit! jeg skulle i vaffal ikke se på det! Og det skulle selvsagt ikke venninnene mine hell, det var jo bare så: Herregud ikke sant!
Siden, noe som begynner å nærme seg 12 - 13 år, (OI! alderen tar meg igjen), har jeg ikke vært interessert i å følge med. I går så jeg på hele programet, håpet på at sangen jeg likte gikk videre. (noe den gjorde)
OIDA!
Jo eldre du blir, jo nærmere kommer du barndommen. Brått er ikke foreldrene dine så teite lenger. Du begynner å høre på ting de har mast om over mange år, først nå synker det inn, og du innrømmer for deg selv, at egentlig var det kanskje ikke så dumt.
Samtidig er det dette at du selv kanskje har neste generasjon i tankene, og ettersom barndommen kryper nærmere og nærmere, innser du, at du er som dine foreldre.
Du liker ikke drekke deg sanseløs lenger, du har matskap, kjøleskapet er ikke fullt av øl lenger, og du har matbrikker under middagsaskjetten. Du ble voksen.
Barndommen har blitt en lykkelig tid, hvor alt var så enkelt. Du har glemt kviser, den første kjæresten, dumme regler, husarrest. Du luller deg selv inn i en verden av lykke og tror du lever i nuet. Det selvsamme nuet som virket som døden selv for kanskje bare 10 - 13 år siden.
Du er voksen. Du liker MGP og kaffe. Du setter pris på friske blomster og at kjærsten rydder opp etter seg. Du er litt av din mor og litt av din far. Og på en måte er det mer greit enn skremmende.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
