himatt att

Jeg er hjemme, i barndomshjemmet. I går var det lørdagskos i sakkosekken med potetgull og sjokolade. Nrk 1, MGP. Jadda.

I skjul av en pocketbok, om den forvirrende kjærligheten, er jeg er semi - interessert. Vi diskuteterer og er stort sett enige.

Da jeg var yngre var MGP noe forbeholdt de voksne, å det var jo bare sååååå teit! jeg skulle i vaffal ikke se på det! Og det skulle selvsagt ikke venninnene mine hell, det var jo bare så: Herregud ikke sant!

Siden, noe som begynner å nærme seg 12 - 13 år, (OI! alderen tar meg igjen), har jeg ikke vært interessert i å følge med. I går så jeg på hele programet, håpet på at sangen jeg likte gikk videre. (noe den gjorde)

OIDA!

Jo eldre du blir, jo nærmere kommer du barndommen. Brått er ikke foreldrene dine så teite lenger. Du begynner å høre på ting de har mast om over mange år, først nå synker det inn, og du innrømmer for deg selv, at egentlig var det kanskje ikke så dumt.

Samtidig er det dette at du selv kanskje har neste generasjon i tankene, og ettersom barndommen kryper nærmere og nærmere, innser du, at du er som dine foreldre.

Du liker ikke drekke deg sanseløs lenger, du har matskap, kjøleskapet er ikke fullt av øl lenger, og du har matbrikker under middagsaskjetten. Du ble voksen.

Barndommen har blitt en lykkelig tid, hvor alt var så enkelt. Du har glemt kviser, den første kjæresten, dumme regler, husarrest. Du luller deg selv inn i en verden av lykke og tror du lever i nuet. Det selvsamme nuet som virket som døden selv for kanskje bare 10 - 13 år siden.

Du er voksen. Du liker MGP og kaffe. Du setter pris på friske blomster og at kjærsten rydder opp etter seg. Du er litt av din mor og litt av din far. Og på en måte er det mer greit enn skremmende.