Hva nå lille venn?

Viserne på klokka som henger på kjøkkenveggen tikker taktfast videre, til timer, dager, uker. En dag er det søndag, så har det gått en uke, en måned. Tiden beveger seg stødig og sikkert videre, jeg derimot er stuck.

Dagene kan bli lange på sofaen. Jeg sørger for å ha noe å gjøre. Jeg vasker. Gulv, vinduer og klær. Jeg støvsuger. Og jeg venter på kjæresten, ofte. Han har jobb, og er bonde. Lange ensomme timer.

Jeg søker på jobber, og venter "tålmodig" på svar, men ingen ringer, ingen mail. Om sola skinner tar jeg med meg radio og bok ut på plattingen. Jeg leser. Masse. Flere bøker i løpet av en uke. Jeg låner de på biblioteket, jeg liker bøker og jeg liker bibliotek. Jeg har til og med søkt jobb på bibliotek.

Mens tiden rusler fra meg, synker apatien dypere inn i sjelen. Jeg har falt av verden og jeg kommer meg ikke på igjen. Den stopper ikke å ser etter meg heller. Jeg er glemt.

Innimellom sender en venn en melding, eller vi får besøk. Da er det som om mitt dormende sosiale vesen våkner til liv, men det slumrer bort så fort jeg lukker igjen døra etter siste gjest.

Jeg føler meg ikke lenger til stede i mitt eget, det er som om jeg går å venter på noe, men jeg vet ikke hva. Jeg vet heller ikke om det er verdt å vente på. Jeg bare venter, mens lengselen kryper lengre innover meg.