Den lille reven som ville bli stor.

Det var en gang en liten rev som ville stor, moren mente at det ikke var noe å stresse med, for det ville jo skje til slutt uansett. Dette ville ikke den lille reven høre på, for var det noe som hasta litt skikkelig så var det å bli voksen med en gang.

Etter lille veseners logikk tok da den lille reven seg en liten tur ut i skogen for å se om det var noe som kunne hjelpe han i hans sårt viktige ærend. Han tuslet på små revers vis, og ble som små vesener blir distrahert av en vakker sommerfugl. Sommerfuglen som fløy fra blomst til blomst ble var den lille reven, og spurte om de skulle gå sammen, om de uansett skal samme vei. Dette syns den lille reven var smart, for det er alltid mer moro å være to.

Hvor er så du på vei lille rev spurte den fargeglade sommerfuglen; - "Jeg er ute å går for å finne ut hvordan jeg skal bli større", svarte den lille reven. Det syns sommerfuglen hørtes ut som en bra plan, og da den tenkte etter, kunne den også tenke seg å bli litt større, men ikke like stor som den lille reven hadde lyst til å bli.

De vandret videre, og sommerfuglen virret innimellom fornøyd innom en blomst. Da den lille reven ble tørst stoppet de ved en bekk, og der møtte de en elg. Elgen lurte på hva den lille reven og den vakre sommerfuglen gjorde på disse trakter, for det var ikke ofte han fikk besøk. Den lille reven forklarte at han skulle så gjerne ha blitt stor, sånn helst med en gang, og det ville den vakre sommerfuglen også bli, bare ikke like stor da. Elgen syns det hørtes ut som en bra plan, og med det bestemte den seg for å følge med å se skje hva som skjedde videre. Elgen var bare pirret av nysgjerrighet, da han egentlig syns han var stor nok, men gevirene kunne kanskje vært hakke større.

De gikk videre innover skogen, og det varte og rakk, og ble lengere enn langt, men de var enda ikke nærmere noen løsning. Den lille reven begynte å lure om de var framme snart, men elgen som var stor og sterk og vandt med å gå langt, mente at de burde nok gå litt til. Så da gjorde de det.

Brått begynte det å regne, dråpe på dråpe falt med et plask, og det ble riktig så utrivelig å rusle rundt på små revers vis. Heldigvis visste elgen om en hule ikke så langt unna, der kunne de være til det verste var over. Den lille reven undret i sitt stille sinn om det han søkte kanskje kunne være i hulen, for nå begynte det smått å nærme seg middagstid, og den tomme magen klaget høylydt.

I hulen var det allerede en bjørn, han hadde også gått langt, og bestemte seg for å hvile litt når han først hadde oppdaget denne hulen, men det var bare å komme inn, for det var alltid koselig å slå av en prat med andre på veien. "Hva har så en elg, en liten rev og en vakker sommerfugl på disse trakter å gjøre?" spurte bjørnen. Den lille reven fortalte at den var ute å gikk på leit etter noe som kunne gjøre den større, fordi den ville så gjerne bli voksen, helst med en gang. Sommerfuglen sa at den kunne også tenke seg å bli litt større, men ikke like stor som den lille reven ville bli. Elgen fortalte at han kunne i grunn tenke seg større gevir, om det var mulig. Bjørnen syns dette var smart, og han kunne følge de ett stykke, om de da likevel skulle samme vei.

Det var allerede begynt å mørkne, men heldigvis hadde det sluttet å regne. Bjørnen fulgte med de ett godt stykke, men så kunne han ikke bli med lengere, for nå var han kommet hjem. Han ønsket de alle lykke til videre på ferden, og håpet at de ville finne det de søkte.

Da de hadde gått enda ett lite stykke innover spurte sommerfuglen den lille reven om de hadde gått langt nok snart, for nå hadde den ikke fått virret innom en blomst på en stund, så var det begynt å bli mørkt, også hvis den ikke husket helt feil så bodde bestemoren et sted i dette området, så da hadde den mest lyst å dra til henne å drikke varm nektar, for nå var det blitt kaldt og mørkt, og det syns ikke den vakre sommerfuglen noe om. Den lille reven var ikke sikker, men det kunne ikke være noe i veien for at sommerfuglen besøkte bestemoren sin, det hørtes koselig ut. Sommerfuglen lovte å hilse, og virret så avsted.

Den lille reven beklaget for elgen at de ikke hadde funnet ut hvordan de skulle bli større, siden elgen hadde hatt så lyst på større gevir. Elgen mente at det var da ikke så nødvendig, det måtte da være verre for den lille reven? den lille reven mente at det som i så fall var dumt da var at han var så sulten, sliten og trøtt at han nesten holdt på å dø på seg. Elgen var enda ikke trøtt, og ba derfor den lille reven sette seg på ryggen hans, slik at kunne hvile seg litt. Det var den lille reven glad for. Elgen var gla for at det bare var en liten rev han bar på ryggen, det hadde vært verre å bære en bjørn.

Den stakkars revemora derimot hadde da det begynte å mørkne vært fra seg av bekymring, og hun og revefar var nå ute å leitet etter den lille reveungen sin. Aldri før hadde det skjedd at han ikke hadde dukket opp til middag, så de hadde lett høyt og lavt, spurt fugl og bille, men ingen hadde sett den lille reven.

I mellomtiden hadde elgen fått den lille reven i hus, og ønsket den lykke til videre i jakten, han skulle i alle fall si i fra hvis han på sin lange vandring fant noe som kunne hjelpe. Like etter at elgen hadde gått kom revemor og revefar hjem igjen, de var så triste fordi de ikke hadde funnet sin lille reveunge, og var også svært så bekymret for at noe fælt kunne komme til å skje.

Inne på kjøkkenet så revemor at noen hadde lagd et veldig rot, og det var skitne avtrykk i stuen. Spent løp hun inn på soverommet, hvor hun fant den lille reven sovende. Revemor lot han sove, mens hun gikk for å rydde opp i alt rotet etter han. Revefar slo seg ned i godstolen med avisen, jammen hadde det vært en lang dag! Eller hva revemor?

Dagen etter da revefar for lengst hadde dratt på jobb, vekket revemor den lille ungen sin. Bekymret fortalte hun den lille reven at de hadde lett og lett, og at de hadde vært så redde for at de hadde mistet han. Revemor merket at noe var galt, fordi han virket så trist, og spurte hvorfor han hadde gått så langt i utgangspunket. Den lille reven fortalte at han ville så gjerne bli stor, også hadde han møtt på en vakker sommerfugl som også ville bli litt større, men ikke like stor som han, og en elg som gjerne ville ha litt større gevir. Så spurte revemor om han hadde funnet det han lette etter?, nei det hadde ikke den lille reven gjort. Da sa revemor at han hadde nok blitt litt større som turte å legge ut på en så lang vandring ute i den store verden, og det ville nok ikke være lenge til at han flyttet til et eget hus, og fikk sin egen familie. Da titta den lille reven opp på sin mor, og sa med et lurt smil; "men ikke før frokost vel?", nei sa revemor; "la oss spise frokost først".

Og slik gikk det for den lille reven, at han rakk denne og opptil flere frokoster før han ble så stor at han måtte klare seg helt selv. Og selv da hendte det at han kom innom revemor og revefar på besøk, men det er en helt annen og mye lengere histore. Og da denne ble lengere enn lang, setter vi punktum for hele spetakkelet her.