Livet, slik det er.

Jeg har det med å stresse, men ikke med de daglige tingene, men de store viktige tingene. De det egentlig ikke haster med.

Da jeg var lita jente lekte jeg dukker, da jeg var litt eldre passa jeg barn. Da jeg fylte 18år spurte pappa meg om det ikke var på tide å få mann og barn snart. Husker at jeg lo, for selvsagt ikke, det er jo aaalt for ungt.

På tv går det i baby og interiørprogrammer, mange rundt min alder, og yngre har fått barn, noen til og med to. Hva skjer?

Etter videregående surra jeg meg til en bachelorgrad, jeg har gjeld, men ikke jobb. Mine interesser er små trivielle ting som å lese, skrive, ta bilder.

Jeg har begynt å interessere meg for huslige ting, jeg har formeninger om huset jeg bor i, men det er ikke mitt, og det er ikke av min økonomi oppussinga skal skje, men som kjæresten sa: "Du har langt hår og pupper, selvsagt har du en mening om sånt" (interiør/oppussing)

Snart er jeg i den alderen mamma var da hu ble gravid me bror min. Sprøtt å tenke på. I tidlig 20 årene er man for ung, men så fort du begynner å nærme deg de siste er du gammel, og det begynner å bli på tide.

Jeg vet ikke om det er et ønske, eller om det er press fra samfunnet, fra slekta.., men jeg tenker. Alt for mange tanker, og det er skummelt. Hvorfor skjønner jeg ikke, kanskje jeg trenger en hobby. ..