Ute er høsten, det er sol og ikke aller verst temperatur. Pusern ligger på stillaset bak huset og soler seg. Pus Ikaros ligger oppe å sover. Jeg er plassert i sofaen, foran tvn, og på tvn er det enda et interiørprogram. Jeg elsker interiørprogram, men kjæresten er skeptisk.

Jeg har havnet på landet, kaffe må jeg lage sjøl, og butikker er ikke her. Jeg studerer og rydder, vasker og ommøblerer. Jeg har allti likt å kaste ting, jeg elsker det rett og slett, bort med vekk! Har jeg ikke brukt det på 2år, kommer jeg ikke til å savne det i morra. Eller, det kan hende at jeg kommer til å savne det, men er det borte, så er det borte. Kjæresten har ikke samme filosofi.

Mesteparten av mine ting er ikke her, jeg rydder derfor i hans. Hittil har jeg kasta hølete sokker, slitte boxere, for jeg respekterer det at han har sine minner til sine ting, men han har så mye crap! Behjelpelig som jeg er, legger jeg ting i hauger som han kan se igjennom, og det er klær jeg håper han aldri vil bruke, og det er så alt for mye av det! En alt for stor del av klærne har han heller ikke brukt på to, tre år, det bare tar opp plass i skapet hans.

Snart skal jeg dra å hente tinga mine på Råholt, jeg skal jo også bo her. Alt skal hit, barndomsminner, klær, bilder, møbler. Selvsagt blir mye kastet, tviler på at noe kan bli solgt, og noe kan man jo bare ikke kvitte seg med. Som den første dokka, eller bamsen, eller .. men klart, det er jo bare ting. Og man vil vel ikke ha et hus full av crap? (men den første dokka og bamsen er jo selv sagt ikke crap) Jeg har med andre ord litt av et prosjekt foran meg, jeg elsker det!

Ofte spør jeg om når vi skal rydde på loftet, eller kjelleren for den saks skyld. Der er det masse etter besteforeldrene hans, og selvsagt kan man ikke kaste alt, mye av det er jo også fint, men jeg vil rydde! Så da er det jo selvsagt det jeg gjør, men det blir jo så fint da:) (syns jeg)