Om kunsten å bli til seg selv. ..

Jeg husker at jeg bestemte meg for å bli dikter den dagen jeg kunne skrive. Jeg husker også mitt første dikt, det hadde hederssplassen på stueveggen ganske lenge. Det handlet om sola. Jeg husker at mamma likte diktet så godt at jeg lagde andre versjoner, bare byttet ut et og annet ord, det falt ikke i smak, men det er en annen historie. ..

Det er mange år siden nå, jeg har sendt inn dikt til forlag to ganger. Noe sier meg at det ikke er så enkelt som jeg ville ha det til da jeg med mine klossete bokstaver og skrivefeil (som jeg enda ikke er helt fri for) skulle legge det lesende publikum for mine føtter (eh?) eller noe i den dur. ..

Nå har jeg begynt på journaliststudiet, men jeg husker ikke lenger hvorfor. Jeg trodde det ville være gildt å bli det, men det er det ikke, ikke for meg i hvert fall. Jeg føler at jeg så langt, med en bachelor i litteratur, og et halvveis dårlig forsøk på dette fordømte nettstudiet, ikke har oppnådd annet enn minus på konto og ny kjennskap om meg selv. Det som er irriterende er at noe av dette visste jeg fra før av, men jeg hører jo aldri etter. ..

Spørsmålet da er, om man prøver så hardt for å bli noe man er, hvorfor er det så vanskelig da? Jeg elsker fremdeles å skrive, jeg føler også at det er noe jeg kan, men jeg er enda flinkere til å gi opp, og derfor har jeg så langt stolt på det som forlagene skriver, at det jeg har prestert så langt ikke er noe å utgi. Likevel er det tungt, at jeg aldri presterer opp mot det jeg føler at jeg er god for, og at jeg hele tiden tar valg som gjør at jeg er enda lengere unna drømmene enn da jeg startet.

. .. .