Kanke, vikke, skakke, måkke, fåkke. ..

I dag, og egentlig i går også, når jeg tenker meg om, var den store dagen for å gjøre ingen ting. Jeg har hatt mange sånne dager i det siste. Dette var likevel annerledes, dette var på en måte den siste dråpen, toppen av kransekaka, eller rosinen i pølsa, om du vil. .. Uansett, nå er jeg skikkelig lei. Drit og møkka lei. Det er noe drit, og skikkelig møkk. Kort sagt, dritmøkk. Jadda!

Jeg vil så mye, tror jeg i hvert fall. Det var i hvert fall sånn før. Mye skulle skje, alt skulle oppleves. Bare moro fra ende til annen. Ettersom jeg har blitt eldre enn da jeg var da jeg var yngre, har jeg skjønt at virkeligheten og drømmenes verden ikke alltid er like forenlige som jeg hadde sett for meg, eller ønsket for den saks skyld. Det kan ha noe med egeninnsats å gjøre, og det er garantert det som er grunnen, eller kanskje til og med hovedgrunnen.

Det skulle være så enkelt, voksenverden var en fjern drøm i mine yngre dager. Min eneste bekymring var at jeg måtte begynne å røyke. Jeg var glad da jeg oppdaget at det ikke var tilfelle, men det var noen år etterpå. Min andre bekymring var at jeg måtte lære meg å tenne opp i ovnen, det har jeg "lært" nå. Det er ikke alltid det går på første forsøk, men dog.

I de yngre årene, da mamma og pappa og storebror var min verden virket alt så enkelt. Verden var enkel. Verden var innenfor husets fire vegger, og litt utenfor, men ikke fryktelig langt. Det hendte det ble noen danskebåtturer, that`s it! Enkelt. Jeg hadde et veldig rosa rom, en storebror som kunne gå fra heltestatus til å bare være skikkelig teit, til heltestatus igjen på null komma niks. Bare fordi han ville leke med meg, eller at han av en eller annen grunn ikke gadd.

Nå er det naturlig nok mange år siden jeg har lekt med storebror, men i mine øyne er han stadig vekk en helt. Kanskje mer enn han var da vi vokste opp også, det bare blir sånn når jeg en gang innimellom vender blikket tilbake i tid, til den gang da. ..

I dette huset finnes det ikke et rosa rom, jeg har i grunn ikke så mange rosa ting lenger heller. Jeg har fremdeles bamsen min, den første jeg valgte ut, da jeg bitteliten var innlagt på sjukehuset, men den er grå. Den kan være en trøstende venn enda, det var den jeg gråt i når Pusur min ble tatt av kreften, da bestemor døde, da savnet ble for stort, eller rett og slett når jeg trenger min lille venn. I grunn er nok Gråbamse (som han så klart heter) også en helt, i hvert fall i mine øyne.

Nå får jeg ikke en gang sove. Det er alle tankene som svirrer rundt i hodet som holder meg våken. Det er de samme tankene jeg har hatt en stund, og jeg vrir og vender på dem, i det uendelige, men det hjelper lite.

Jeg tenker på jobb, på å søke jobb og jobbintervju. Jeg tenker på ferie, og den tanken tar meg rett til økonomien, som er så som så på grunn av jobbsituasjonen. Så tenker jeg på kjærst, som bare er bestest, og som jeg er fryktelig glad i. Så tenker jeg på trening, kosthold og undrer i samme sekund hvorfor ikke det er så lett lenger. Så tenker jeg på familien...

Ettersom vi blir eldre, tynnes laget av drømmer ut. Virkeligheten er det eneste vi ser. Virkeligheten er hverdagen, med alle krav, lover og regler. Vi aksepterer det, og til slutt glemmer vi det, for det er bare sånn det er, og det er sånn det er for alle. Jeg syns det er skummelt, skikkelig skummelt. Og en del av meg har aldri lyst til å bli riktig så gammel. .. Riktig nok får vi med det første sett av lover og regler inn allerede med morsmelken, men et ungt sinn får ikke møte virkeligheten som den er, og derfor står drømmene så sterkt.

Det som voksne ikke kan tillate, er ikke alltid noe barnet vil forstå. Grensesettingen virker i mot sin hensikt, da det meste generelt er gøy, og da grensene i bunn og grunn betyr mindre gøy. Plutselig går vi fra latter og lek, og alt har blitt burde - burde. Det er her jeg står nå, i burde - burde land.. Og jeg skjønner bare ikke når jeg ble så voksen. Det føles verken riktig eller galt, og det finns ikke noe mer skummelt enn akkurat det.